Husmorventilen

Når man er bundet til å være husmor i noen få måneder til, er det vel bare å innse at skal man fylle denne tiden med noe – en hobby – må det nok bli en real husmorhobby. Scrapping. Fotoalbum har vært i hus siden førstefødte kom i hus, men for å kunne påberope seg tittelen Scrapper kreves mer. I og med at scrapping er en relativt kostbar hobby (skitbillig sammenlignet med f.eks. å samle på Swarovski-figurer, men dog), starter man i det små. Man går til innkjøp av en Cuttlebug – en maskin som brukes til å skjære ut, prege og embosse (godt norsk ord for det er for no’a?) bokstaver og figurer. Grunnleggende tilleggsutstyr er et alfabet og noen figurer. Mens man sitter der på Amazon og surfer etter sånt, kommer man over klistremerker, farget kartong, stempler, tusjer, sløyfebånd m.m., så innen man karrer seg til kassen har man fylt kurven med minst tre ganger så mye som planlagt.

Det store spørsmålet i hvert fall jeg alltid stiller meg når jeg står foran valget om jeg skal sette i gang med noe nytt eller ikke (i hvert fall pengekrevende saker) er: kommer det til å bli noe av? Hittil ser det i hvert fall lovende ut. På under to timer i kveld har jeg laget intet mindre enn fire “layouts” – eller LOs, som de mest hardbarka scrapperne kaller det. Så gjenstår det å se om dette er noe som klarer å holde på min interesse, eller om fotoalbumene om noen uker eller måneder igjen blir fylt med bilder, selvsagt – og noen klistremerker som hverken matcher eller egentlig sier noe særlig om hva bildene inneholder. Eventuelt ingenting, slik at jeg hver gang albumene tas frem, har 2,5 år med bilder å ta igjen. Slik jeg har per i dag, som man kan se av bildene i eksemplet under. Vel, tiden vil vise.

Da har husmora endelig funnet frem til et studie hun antakeligvis vil ta når hun flytter hjem til Norge. Bachelor i Kunst og Ledelse på BI. Jeg har snakket med en bekjent som nå går siste året på dette studiet, og det høres perfekt ut for meg. Nå gjenstår bare å finne ut om jeg kommer meg hjem og får barna i barnehage innen studiestart i august, eller om jeg må vente et år.

Det er en enorm lettelse å endelig ha planene sånn noenlunde klare.

Da var Norgesturen over – som vanlig altfor fort. Vi bodde hos søsteren min m/familie i deres nye hus like ved Nordberg. De har fått det utrolig fint, og jeg er nok litt misunnelig. Det skal noe til for at vi skal finne noe like fint med like god beliggenhet. Et rekkehus i nærheten der hadde vært helt ypperlig.

Flyturen Houston-Amsterdam gikk så knirkefritt som en så lang tur kan gå. Ja, sett bort fra det at vi hadde tatt med bilstoler til begge jentene, og ikke før ombord på flyet fikk beskjed om at det akkurat var kommet nye regler som forbød bilstoler ombord på fly. Trass i fars enestående forhandlingsevner var ikke personalet til å rikke – denne regelen måtte overholdes. En god forhandler vet også når det er på tide å resignere, så det var bare å sette seg der vi ble plassert og gjøre det beste ut av det. Flyvertinnene var hele tiden veldig hyggelige og hjelpsomme, og skaffet oss -til stor irritasjon for et par som tydeligvis hadde jobbet litt for å sikre seg disse setene med den deilige plassen til bena – seter foran en vegg der man kan feste bassinette. Så Hannah sov etter hvert søtt, og bærbar dvd-spiller og medbrakte tegnesaker holdt storesøster sysselsatt store deler av turen. Mamma og pappa, derimot, har større problemer med å finne roen i de trange setene, så det ble ikke mye søvn. Så da vi kom frem søndag formiddag måtte det kjempes for å holde seg våkne lenge nok til å ikke rote til døgnet helt.

Vi fikk presset inn ganske mye på de ti dagene vi var “hjemme” – tur til Sognsvann, aking, lunsjer og middager med venner og familie, spill- og rødvinskvelder med vertskapet i Oslo, alenetur til Trondheim for husmora med innlagt totalt bortkastet tur til nedsnødd og stengt Gardermoen og tog neste dag i stedet og en liten besteforeldrevisitt i Bergen for far og barn. Og enda ble det tid til litt shopping – både til mor og barn. Utenom nevnte Bergenstur og spillkvelder, rakk ikke far stort annet enn å jobbe.

Dette var etter alle solemerker den aller siste Norgesturen før jeg og jentene flytter hjem for godt. Espen må nok bli litt lenger, men han kan ta litt ferie i Norge, og sikkert jobbe litt i Oslo selv om han har jobben i Houston litt utover høsten.

Flyturen hjem gikk like greit som andre veien, enda vi ikke fikk bassinette til Hannah denne gangen. Det må være noe i det med kvinnelig intuisjon, for i løpet av alle de gangene vi nå har reist med to små har jeg aldri foreslått å ta med Hannahs bittelille sammenleggbare reiseseng. Ikke før nå på lørdag, da vi skulle fly Amsterdam-Houston og altså ikke fikk bassinette. Flyet var ikke mye mer enn halvfullt, så det var god plass til både Hannahs seng og for Aurora å legge seg utover to-tre seter. Dermed sov de godt og lenge begge to, og med så god plass klarte til og med mamma og pappa å duppe av en del.